English

Klara Hveberg: Forfatter og matematiker


Foto: Agnete Brun

Hovedside
Biografi
Smakebiter
Intervju
Omtaler
Portrett

Bonusstoff:
Fraktaler
Magisk triks med to Rubiks-kuber

E-post: hvebergklara[at]gmail.com
Smakebiter


Om lengsel:

Når man skal vende seg bort fra en man elsker, må alle kroppens organer få beskjed. Det holder ikke at hjernen har bestemt seg. For hjertet kan få kroppen til å snu. Og leppene, livmoren, mellomgulvet, nakkegropen, øreflippene, øyelokkene, knehasene, tærne, hoftekammen — ja, selv navlegropen — kan få kroppen til å snu. Og de svikefulle mellomrommene. Hvor avtrykkene etter den man elsker kan ha gjemt seg. Rommet mellom navnløse tær. Søkket mellom haken og halsgropen. Mellomrommet mellom kjønnsleppene. Kom, mine venner. Bli med meg nå. Jeg trenger dere alle sammen.
Og se dere aldri tilbake.
To lunger på vei bort. Fire hjertekammer, tolv par ribbein, trettifire ryggvirvler og et halebein. To smilehull nederst på ryggen. Ti følsomme fingertupper. Åtte meter tarm. Fire liter blod. To kvadratmeter hud. Alle på vei bort.
Å vite dette: Uten ham har jeg ingen. Uten ham er jeg ingen. For uten ham vet jeg ikke hvem jeg er. Og likevel tvinge seg lenger bort. Ryggmargen, lillehjernen — ja, hele sentralnervesystemet — må lyde dette ene: Vi skal videre. Og se dere aldri tilbake.

Om sjokolade:

Det finnes to typer konfektelskere. De som bruker lang tid på å granske beskrivelsen på esken først for å finne ut hvilken bit de vil ha. Og som bruker like lang tid på å lete etter denne biten, for kanskje å oppdage at noen allerede har tatt den. I så fall gjentar de prosessen på nytt mens de svelger skuffelsen over å måtte ta til takke med en annen bit. Hvis den biten de har sett seg ut fortsatt er tilgjengelig, risikerer de å ha knyttet så store forventninger til hvordan den vil smake, at det ender i en skuffelse likevel. Den andre typen konfektelskere tar en vilkårlig bit fra esken uten engang å se på den, putter biten fornøyd i munnen og ser ut som om de nyter en totalt ubesværet tilværelse. Av og til kan mennesker i den første kategorien smitte mennesker i den andre gjennom sin væremåte og dermed komplisere livene deres unødvendig. Jakob kan ikke lenger spise konfekt like uanstrengt som før. Det er Rakels skyld.

Om sjelen:

«Tenk at sjelen sitter der nede mellom skulderbladene,» sier Jakob. «Det skulle de ha visst, de som tror at mennesket ikke har sjel. For akkurat mellom skulderbladene har de nok ikke tenkt på å lete.» «Sjelen sitter bare der når den klumper seg sammen,» sier Rakel. «Hvor sitter den ellers da?» spør Jakob. «Ellers er den flytende og mye vanskeligere å lokalisere,» svarer Rakel. «Stakkars, forskremte, lille sjel, her skal den få litt varmebehandling, så den kan gå over i flytende form igjen,» sier Jakob. «Men akkurat nå kan jeg i hvert fall kysse deg rett på sjelen.»

Om kjærlighet:

Kanskje det å bli elsket er som å bli zoomet inn på. Som om noen foretar en uendelig reise innover i deg og lar deg få se alt det vakre du rommer. At du er et helt univers av eksotiske former, med stadig nye kopier av deg selv, bare med en liten vri. Som fantasifulle variasjoner over et kjent tema, fra synsvinkler du ikke har visst om. Alle fortjener å få oppleve en slik reise en gang i livet. Det er det vakreste hun noensinne har vært med på. Som om ikke bare nye rom er åpnet i henne, men som om hun er ført inn i en helt annen dimensjon. Og en dag vil hun kanskje oppdage at denne dimensjonen ikke er heltallig.

Om matematikk:

Ethvert komplekst tall har en komplekskonjugert tvilling. Som ligger speilvendt om x-aksen og har samme realdel. Bare imaginærdelen er forskjellig. Motsatt like stor. Hvis man multipliserer et komplekst tall med seg selv, får man et nytt komplekst tall. Men hvis man multipliserer et komplekst tall med det komplekskonjugerte, får man et reelt tall.
Det gjelder å finne sin komplekskonjugerte tvilling. Og multiplisere seg med ham. Da blir produktet reelt. Men man risikerer å måtte vente i åtte år.

Om ferger:

Kryssende ferger på fjorden. Som kommer mot hverandre fra hver sin kant, møtes og blir til ett, før de sakte glir fra hverandre igjen. Pappa kaller det fergekryss, og tar tiden fra fergene møtes til de skiller lag. Hadde han visst lengden på fergene, kunne han ha beregnet hastigheten de holder, og hadde han visst hastigheten deres, kunne han ha beregnet hvor lange de er. Dessverre vet han ingen av delene, men han tar tiden likevel. «Nitten-komma-åtte sekunder,» sier han fornøyd. Rakel kaller det fergekyss, og håper de vil vare lenge, lenge.

Om universitetet:

Det er tolv etasjer i Abels hus. Tohundreogfjorten trappetrinn. Rakel har alltid vært fascinert av trapper. Vindeltrapp, spindeltrapp, L-trapp, U-trapp, S-trapp, repostrapp, rettløpstrapp, rulletrapp. Da hun var liten, lekte hun at trinnene var tangenter. Gikk trapper ved å spille sanger med føttene. «Nøtteliten» oppover. «Kjerringa med staven» nedover. Hvis trappen var lang, måtte hun spille flere vers for å komme helt ned. Hun spilte «Fløy en liten blåfugl» også. Men siste tone var skummel. Hun måtte hoppe fem trinn ned.
(…)
Det er ikke mange som plystrer i trappene i Abels hus. Rakel lurer på om Jakob Krogstad er en plystrer. Og hvilken toneart han går i. Da hun var liten, forestilte hun seg at alle mennesker gikk i en toneart. Noen i dur. Andre i moll. Selv gikk hun mest i moll. Som fiolinsonaten av César Franck. Først da hun skulle spille stykket selv, oppdaget hun at det het «Sonate for fiolin og piano i A-dur». Til tross for at det var så trist. Tenk å ta feil av sin egen toneart.
(…)
Exphil-forelesningene er satt opp i auditorium 2 i Kjemibygget. På omvisningen med faddergruppen ble de ført ned i kjelleren i Fysikkbygningen. En labyrint av korridorer ledet frem til auditorium 2 i Kjemibygget. Hun prøvde å gå den samme ruten alene etterpå, men ble fanget av korridorene. Det var bare så vidt hun slapp ut igjen, samme vei som hun kom inn. Hun får gjøre som Hans og Grete. Strø brødsmuler etter seg i korridorene så hun finner veien ut. Hvis hun går seg bort likevel, kan hun tenke på noe morsomt. Helt til vaskedamen finner henne.

Om bokhandelen:

Rakel står nede i kjelleretasjen i studentbokhandelen. Hun har akkurat prøvd å stable de tolv bindene av På sporet av den tapte tid på en sånn måte at hun skal greie å bære dem opp trappen til kassen for å betale. Og hun har akkurat funnet ut at det ikke går. Hun klarer ikke å få med seg alle bøkene på en gang. Bøkene er på salg, den innbundne utgaven til 49 kroner per bok. Det er et røverkjøp, og hun risikerer at bøkene er utsolgt når hun kommer tilbake for å kjøpe resten av serien. Hun begynner å telle antall eksemplarer de har igjen av hvert bind, for å kjøpe de bindene det er færrest igjen av først, sånn at det er størst sjanse for at de har igjen de bindene hun mangler, når hun kommer tilbake senere. Midt i regnskapet får hun følelsen av at noen ser på henne og morer seg. Hun gløtter opp og får øye på Jakob som står og betrakter henne. «Skal jeg hjelpe deg å bære, så du kan få med deg alle bindene på en gang?» sier han bare. Han sier forresten én ting til: «Disse bøkene er helt vidunderlige.» Han blir blank i øynene når han sier det. Hun har alltid tenkt at dette ordet er for stort til å kunne brukes. Hun ble kvalm da Nora sa «Det vidunderlige» til Helmer i norsktimen på videregående.

Om musikk:

Hendene til pappa. Rakel elsker å se på dem når de flyr over pianotangentene og fyller hele stua med Bach. Best liker hun det koralpreludiet som heter «Ich ruf zu dir, Herr Jesu Christ». Hun får sitte på fanget til pappa mens de spiller tostemmige invensjoner av Bach. Rakel spiller den lyse stemmen med høyrehånden. Pappa spiller den dype stemmen med venstre. Det er som om hendene deres snakker sammen og er enige. Sier nesten det samme, først Rakel med sin lyse stemme, så pappa med den dype. Så snakker de i munnen på hverandre, men er venner likevel. Det er denne delen hun liker best, for da kommer hendene deres nærmere hverandre. Det kiler i magen. Først springer hun nedover etter pappa for å kile ham. Så må hun springe oppover igjen for at han ikke skal greie å fange henne. Det er nesten som om de leker kileleken på pianoet. Etterpå er det omvendt. Pappas stemme som sier noe først. Rakel som svarer nesten det samme, bare med en liten vri. Som om hun erter ham litt.
(…)
Men det fineste med tonene er at de aldri er alene, selv om det kan høres sånn ut. Pappa tar av lokket på pianoet så hun får se det selv. Når han slår an en dyp C, er det en liten hammer som slår på C-strengen inni pianoet sånn at denne strengen begynner å vibrere. Men Rakel kan se at den lyse c-strengen en oktav høyere opp, begynner å vibrere litt, den også. Den kan visst rett og slett ikke dy seg. Og g-strengen ovenfor der igjen rører også så vidt på seg. Det er så fint at tonene henger sammen på denne måten. At man aldri er så alene som man kan tro her i verden.



Kortere sitater:

— Noe av det fineste i livet er basert på misforståelser.

— Hun skulle ønske at skyer og truer rimet på hverandre og lurer på om hun liker lyden av «Mørke skyer tryer» eller «Mørke skuer truer» best.

— Kanskje lærer man ikke på legestudiet hvordan kjærlighet ser ut på et kardiogram.

— Hun kan ikke henge sammen med noen bare i ett punkt. Hun trenger å henge sammen hele veien.

— Det er umulig å se fullstendig mørkt på tilværelsen mens man blir kysset i nakken.

— Før han forlater henne, trenger hun tyngdeoverføring.

— Har man først begynt å tenke over valgene man har, kan det være vanskelig å slutte med det igjen.

— Har man ikke venner blant de levende, får man søke selskap hos de døde.

— I hjertets aritmetikk er forskjellen mellom en og to som forskjellen mellom en og uendelig.

— Mens forfatterne er poeter i språkets univers, søker matematikerne poesien i universets språk.

— Kanskje hun kan skrive den vanskelige andreromanen før hun har begynt på den første?

— Å spidde hjertet sitt på kjærlighet er også en form for selvmord.

Copyright © 2019 Klara Hveberg